Oppsplitting av Havforskningsinstituttet?

Det såkalte Bergesen-utvalget har hatt som mandat å strukturere forskningsinnsatsen i fiskeri- og havbrukssektoren i Norge. Ved å slå sammen flere forskningsinstitutter vil man få fram synergier, påstås det. Stikk i strid med dette vil man splitte opp Havforskningsinstituttet. Forskningsstasjonene på Austevoll og Matre er foreslått overført til det nye aksjeselskapet, og det er foreslått at private skal inn på eiersiden. Det er også foreslått å overføre et ikke angitt antall forskere, forskningsteknikere, teknikere og administrativt personell.

Vi er positiv til et forsterket søkelys på forskningens habilitet, men mener at Bergesen-utvalget i liten grad bidrar med noe konstruktivt. Hvordan kan det bedre forvaltningens habilitet at statens forskningsstasjoner overføres til private eiere? Skal forvaltningen av våre kyst- og havområder baseres på forskning utført av private aktører? Forskningsstasjonene er av største betydning for studier av villfisk, ulike miljøpåvirkninger, fiskevelferd og –helse, i tillegg til å være verksteder for utviklingen av nye havbruksmetoder. Å redusere slike spesiallaboratorier til en slags underleverandører av standardtjenester vitner om sterk mangel på innsikt i forskningsmetodikk. Havforskningsinstituttet har den høyeste tilslagsprosenten for EU-prosjekter av alle norske forskningsinstitutt, og forskningsstasjonene har spilt en sentral rolle i dette arbeidet. Vi arbeider i en beinhard internasjonal konkurranse, og norsk havforskning blir alvorlig svekket hvis stasjonene skilles ut.

Alle Havforskningsinstituttets ansatte fulgte rystet med på web-TV-overføringen da statsråd Svein Ludvigsen ga sin første reaksjon på utredningen. Han ville ha det nye holding-selskapet til Tromsø, og han ville helst ikke ha noen debatt. Lars Sponheim ville ikke ha det til Bergen. Det synes som om geografisk lokalisering er viktigere for statsrådene enn hensynet til at offentlige midler skal forvaltes til beste for hele samfunnet. Vi vil understreke at Bergen har det største marine og marinbiologiske forskningsmiljøet i Europa. Disse miljøene har gitt mye av kunnskapsgrunnlaget for veksten i havbruks- og fiskerinæringen i Norge, og ville normalt være det viktigste lokomotivet for videreutviklingen av disse næringene. Bergesen-utvalget har heller ikke skjelt til instituttenes faglige tyngde, og statsrådene kan umulig ha skjønt noe om internasjonal konkurranse om forskningsmidler. Uten å si et negativt ord om forskningmiljøene i Tromsø, finner vi det unaturlig at statsrådene synes å avfeie enhver debatt om stedsvalg, men heller vil splitte opp det sterkeste miljøet.

At Svein Ludvigsen ønsker å reise et monument over seg selv i sin hjemby var kanskje å vente. Lars Sponheim overser ikke bare forskningsmiljøene i sitt hjemfylke, han viser forakt for sitt eget velgergrunnlag i Hordaland.