Hardangervidden trenger Hardangerbro

Fra julaften 2004 til 2. jan 2005 var det slutt på brøyting av Hardangervidden. Vi som skulle til Geilo tidlig på nyåret 2005 møtte stengte veier både over Hardangervidden og Aurland – Hol.
Eneste åpne vei med fri ferdsel var Filefjell. Jeg kaller et slikt tilbud til hordalendingene, som skal til fjells eller østover, ikke mindre enn et slett tilbud.

Etter en ufrivillig overnatting i Eidfjord åpnet Hardangervidden for kolonnekjøring først 4. januar. Brøytemannskapene førte oss da sikkert med brøytebil foran og bak fram til Halne og videre til Haugastøl.

På grunn av dårlige værmeldinger og lav prioritering fra myndighetenes side for å holde Hardangervidden åpen, besluttet vi å avslutte vinterferien på Geilo et døgn tidligere enn planlagt.
Hol- Aurland var åpen for fri ferdsel lørdag 8. januar, og vi startet fra Geilo tidlig om formiddagen.

Turen fra Hol til Aurland gikk på en dårlig brøytet vei, vi møtte bare brøytebiler fra vest mot øst. Flere ganger kjørte vi inn i snøfonner og mistet styringen. Sikten var dårlig helt ned til 10-15m. Det gikk i sneglefart og til tider var vi preget av litt angst.
Hvordan kan en slik veistrekning under så dårlige værforhold være åpen for fri ferdsel? Det burde i det minste vært kolonnekjøring.

Jeg sitter tilbake som bergenser og hordalending med det inntrykk at vi fortsatt har et dårlig veitilbud fra vest til øst. Vi trenger en Hardangerbro og en Hardangervidde med langt større innsats for å holdes vinteråpen.