Markedsliberalismens høyborg

Markedsliberalismens høyborg, representert ved Rögnvald Hannesson går i ”BT” 30.1.05 lenger enn fiskeriministeren når det gjelder å privatisere fellesskapets ressurser. Som om ikke fiskeriminister Ludvigsens iver etter å gi fiskekvotene til noen få redere for evig tid er helt uakseptabel, så vil Hannesson i tillegg fjerne bindinger av kvoter til landsdeler og fiskemottak.
Hannessons markedsliberalisme vil også avfolke deler av kyst- Norge og gjøre fiskebåtrederne til en større adel enn de er i dag.
Professor Rögnvald Hannesson ved Norges Handelshøyskole er visstnok Høyres alibi og faglige fundament for å privatisere allmenningene til lands og til vanns. I sin bok ¨The privatization of the oceans¨ gir han iflg. ”BT” et historisk oversyn over hvorfor og hvordan 200- milssonene ble etablert og den private eiendomsretten vokser frem.
Vår avdøde Havrettsminister, Jens Evensen, som kjempet frem den internasjonale 200- milssonen for kyststatene, hadde neppe verken Hannessons eller Høyres markedsliberalisme i tankene.
Dersom fiskeriminister Ludvigsen makter å gå utenom Stortinget for å få privatisert fiskekvotene, eller han går til Stortinget og får Fremskrittpartiet med seg på et slikt ran, vil nok et kapittel i markedsliberalismens evangelium være oppfylt.
Imidlertid er ikke slike handlinger annet enn grådighet og en arrogant maktutnyttelse som resulterer i stadig større verdier på færre hender.
De borgerliges modernisering og privatiseringsiver er ikke et skritt i ny og riktig retning, men et tilbakesteg til en politikk som er utgått på dato.
Ifølge professor Wolfgang Drechsler, som er utdannet samfunnsøkonom og filosof fra Tyskland, er moderniseringspolitikken til Morten Meyer og regjeringen foreldet.

Hardangervidden trenger Hardangerbro II

Jeg ser i BA av 13.01.05 at T. Knudsen er blitt provosert av mitt innlegg i BA 11.01.05. T. Knudsen er så provosert at han/hun må gripe til feilaktige fremstillinger.

I sitt innlegg skriver T. Knudsen: ¨Selv med den største innsats har vidda vært stengt i 14 dager grunnet uvær¨.
Bare i denne ene setningen klarer T. Knudsen å presentere tre faktiske feil, forhåpentligvis ikke bevisst, men på grunn av mangel på kjennskap til de faktiske forhold.
Jeg vil dokumentere de tre feile påstandene til T. Knudsen i de følgende punktene 1-3.

Pkt.1)
Fra julaften 2004 til 2. januar 2005 ble Hardangervidden ikke brøytet eller redusert innsats jul, romjul og nyttårshelg..
T. Knudsen kaller dette den ¨største innsats¨.

Pkt.2) Vidden har vært åpen/kolonnekjørt fra 26.12.04 til 30.12.04 kl 0020 og fra kl 1300 samme dag til kl 2005. Videre var vidden åpen fra 04.01.05 kl 0727 til 04.01.05 kl 1634, og fra 05.01.05 kl 0356 til 05.01.05 kl 1744, samt fra kl 2255 samme dag til kl 0523 den 06.01.05. Alt dette iflg. Statens vegvesen. Fra 6. januar til 12. januar har vidden også vært åpen i perioder.
T. Knudsen påstår at vidden har vært stengt i 14 dager.

Pkt 3) Det har vært og er lite snø i fjellet. Ved minimal brøyting i romjulen ville vidden vært åpen for fri ferdsel/kolonnekjøring på linje med FILLEFJELL. Hardangervidden er nedprioritert i forhold til FILLEFJELL, Aurland - Hol og Haukeli.
T.Knudsen påstår at uvær alene er årsak til stenging av vidden.

T. Knudsens feile fremstillinger stopper ikke her. Han insinuerer at jeg kun er interessert i å ha åpen Hardangervidde for at jeg skal ha lett tilgang som hytteeier på Geilo-Haugastølområdet.
Om det skulle interessere T. Knudsen, så eier undertegnede ingen hytte verken på fjell eller ved sjø.
Jeg skal gi T.Knudsen rett i sin påstand at Hardangervidden er den letteste tilgang vest – øst også til Geilo – Haugastølområdet, men motivet han tillegger undertegnede er intet reelt moment i denne sak.
Etter min mening er det ufattelig at Hardagervidden er så lavt prioritert. Aurland – Hol er et elendig område å kjøre gjennom, kronglete og fæl.

Hardangervidden er en perle og nytelse for øyet. Dessuten er vidden den korteste vei mellom vest – øst. For å gjøre forbindelsen mellom landets to største byer kortest mulig og best for de fleste, må det bygges en Hardangerbro, så slipper vi å reise rundt Sogn og FILLEFJELL. I tillegg kreves det brøyting også i romjulen, slik det gjøres på andre fjelloverganger.

Hardangervidden trenger Hardangerbro

Fra julaften 2004 til 2. jan 2005 var det slutt på brøyting av Hardangervidden. Vi som skulle til Geilo tidlig på nyåret 2005 møtte stengte veier både over Hardangervidden og Aurland – Hol.
Eneste åpne vei med fri ferdsel var Filefjell. Jeg kaller et slikt tilbud til hordalendingene, som skal til fjells eller østover, ikke mindre enn et slett tilbud.

Etter en ufrivillig overnatting i Eidfjord åpnet Hardangervidden for kolonnekjøring først 4. januar. Brøytemannskapene førte oss da sikkert med brøytebil foran og bak fram til Halne og videre til Haugastøl.

På grunn av dårlige værmeldinger og lav prioritering fra myndighetenes side for å holde Hardangervidden åpen, besluttet vi å avslutte vinterferien på Geilo et døgn tidligere enn planlagt.
Hol- Aurland var åpen for fri ferdsel lørdag 8. januar, og vi startet fra Geilo tidlig om formiddagen.

Turen fra Hol til Aurland gikk på en dårlig brøytet vei, vi møtte bare brøytebiler fra vest mot øst. Flere ganger kjørte vi inn i snøfonner og mistet styringen. Sikten var dårlig helt ned til 10-15m. Det gikk i sneglefart og til tider var vi preget av litt angst.
Hvordan kan en slik veistrekning under så dårlige værforhold være åpen for fri ferdsel? Det burde i det minste vært kolonnekjøring.

Jeg sitter tilbake som bergenser og hordalending med det inntrykk at vi fortsatt har et dårlig veitilbud fra vest til øst. Vi trenger en Hardangerbro og en Hardangervidde med langt større innsats for å holdes vinteråpen.

Havforskningsinstituttet må styrkes og holdes samlet

Arbeiderpartiet i Bergen mener at Havforskningsinstituttet må styrkes og holdes samlet. Instituttet må fortsatt være en statlig forvaltningsbedrift, og må utgjøre kjernen i Statens forskningsinnsats på fiskerier, marint miljø og havbruk. De marine forskningsinstitusjonene i Bergensområdet må i størst mulig grad samlokaliseres på Marineholmen og ved Havforskningsinstituttets stasjoner i Matre og Austevoll og få utvikle seg videre som det naturlige sentrum for europeisk havforskning.

Arbeiderpartiet i Bergen mener at Havforskningsinstituttet sammen med Universitetet i Bergen, NIFES og andre forskningsinstitusjoner i Bergensområdet utgjør Europas klart sterkeste marine og marinbiologiske forskningsmiljø. Dette kan begrunnes både ut fra størrelse, ut fra betydelige ringvirkninger i form av industrietableringer, og ut fra strenge vitenskapelige kvalitetskriterier.

I en globalisert verden, der blant annet EUs politikk om ”det europeiske forskningsområde” blir stadig viktigere er det helt avgjørende for Norges industrielle framtid at vi klarer å samle og utnytte våre sterkeste forskningsmiljøer. Det er også avgjørende at disse miljøene klarer å holde seg i det internasjonale tetsjiktet innenfor sine fagområder. Vi vil at Bergen får utvikle seg videre som det naturlige sentrum for europeisk havforskning. Å spre forskningsmidler på forskningsmiljøer med mindre internasjonal tyngde vil hemme vår globale konkurransekraft. Vi presiserer at vi også er positiv til oppbygging og styrking av de andre marine forskningsmiljøene, men mener at dette må kombineres med en betydelig spissing av disse miljøenes virkefelt. I en globalisert forskningsverden har det ingen hensikt å spre kompetansen. Den bør heller samles og spisses.

Arbeiderpartiet i Bergen tar avstand fra Bergesen-utvalgets forslag om å splitte opp Havforskningsinstituttet og i særdeleshet fra forslaget om å delprivatisere deler av Havforskningsinstituttet og andre statlige forskningsinstitusjoner.

Det er avgjørende for forskningens habilitet at eierskapet til forskningsinstitusjonene forblir på statlige hender. Økt marin verdiskapning innebærer mange vanskelige dilemmaer knyttet til miljøpåvirkninger fra fiskeri-, havbruk og petroleumsvirksomhet, etikk i forbindelse med matproduksjon, og arealkonflikter i kystsonen. Slike dilemmaer krever politiske løsninger basert på kunnskap, og premissene må komme fra uhildete og sterke statlige forskningsinstitusjoner som tillates å arbeide langsiktig.

Forskningsstasjonene er av største betydning for studier av villfisk, ulike miljøpåvirkninger, fiskevelferd og fiskehelse, i tillegg til å være verksteder for utviklingen av nye havbruksmetoder. Å redusere slike spesiallaboratorier til en slags underleverandører av standardtjenester vitner om sterk mangel på innsikt i moderne forskningsmetodikk. Det er derfor avgjørende at Havforskningsinstituttets stasjoner får utvikle seg som integrerte deler av instituttet.